kjell-s-hSom instrumenter i et symfoniorkester

Av KJELL I. GRAN

 

Kjell I. Gran er barnevernpedagog med utdanning fra Høgskolen i Finnmark. Han har blant annet arbeidet innen voksenpsykiatrien og kommunal barneverntjeneste. De siste 9 årene, har han vært tilsatt som sosialfaglig konsulent ved PPD Midt-Finnmark i Lakselv.

 

Kvaliteten på skole- og hjemsamarbeid har stort forbedringspotensial, mener mange forskere, skolepersonell og foresatte. Ingen tvil om det, sier også pp-tjenere over det hele. – Det synes som vi oftere og oftere involveres i sammenhenger der temaet er dårlig dialog mellom hjem og skole.

Som et lite bidrag i denne sammenheng, vil jeg dele en anekdote med mine kolleger. Den ble til i et inspirert øyeblikk, etter en samtale med en fortvilet klasselærer. Dialogen med barnas foreldre var på et lavmål, fortalte hun meg. Hun mente selv å ha brukt mye energi på å få foreldrene til å involvere seg mer i barnas liv på skolen. Nå var hun tom, og bestilte derfor ”en vekker til foreldrene” i forbindelse med et forestående foreldremøte, der temaet skulle være bedret kommunikasjon hjem/skole.

Dette var en flott bestilling. Hvor ofte har vi ikke sett at foreldres tilstedeværelse i barnas liv i skolen, er av grunnleggende betydning? Særlig i tilfeller der det er snakk om utrygge barn som blir så små så små, i den store skoleverdenen. Tenk på dette, i løpet av et grunnskoleløp tilbringer barna mer enn 10.000 timer på skolebenken. –Og hvor mange av disse timene er vi foreldre (tradisjonelt) tilstede? Foreldremøter og foreldresamtaler er en ting, men hvor ofte er vi tilstede i skolehverdagen og snuser inn empirisk støv, slik at vi kan si vi kjenner til barnas livssituasjon i skolen?

Det finnes mange forklaringer på hvorfor foreldre kvier seg for å oppsøke barnet sitt i skolesituasjonen. Den hyppigst brukte er, etter min erfaring, engstelse for at læreren skal oppleve foreldrene som brysomme tilskuere til undervisningen. En annen oppfatning som eksisterer, er at foreldre mener at barnet ikke vil tolerere deres tilstedeværelse i skolestua. Ille, tenker jeg. Jeg har med selvsyn sett hvordan foreldre nærmest har ”hengt igjen i lufta” etter et besøk, og barnet har falt til ro og utvist trygghet i flere dager etterpå. –Selv et ganske kort besøk med budskapet ”hei, jeg ville bare se til at du har det bra her”, ser ut til å være gull verdt.

Så lenge mekanismer og ymse oppfatninger omkring dette medfører at foreldrene enten stenges ute fra barnas liv i skolen, eller de aktivt avstår fra å delta, har vi en jobb å gjøre. Da er det lov å utfordre holdningene, både de som finnes i skolen og de som foreldre støtter seg på, som forklaring på sitt fravær. Følgende anekdote er et bidrag til ettertanke og til fri benyttelse i arbeidet med foresatte og lærere. Jeg selv har opplevd at høytlesing av denne på foreldremøter, har bidratt til utvidet perspektiv og motivasjon og mot til mer deltakelse i barnas skoletilværelse.

Likheter mellom elevene i en skoleklasse, og instrumentene i et symfoniorkester, gir spennende assosiasjoner. Kanskje også nyttige?

Jeg tenker meg likheter mellom de flittige og hjelpsomme som følger læreren i ett og alt, og strykerne i symfonien. Det er de som skaper den grunnleggende harmonien. Det er de som trygt og gjenkjennelig bærer stykket gjennom komposisjonens mange satser.

De livlige barna som muntrer opp stemningen, er fornøyelig lik fløytene. De høres, når den barnlige fryden over tilværelsen minner oss om at vi ikke bare skal holde fast i alvorets stemninger.

Gjalling og knall fra kropper, de med så altfor stor og rapp munn, står til paukens og stortrommas tilhørighet i orkesteret. Brått og plutselig faller de inn, og hører likevel til.

Læreren er dirigenten. Med foreldrenes tillit, er han eller hun gitt det ærefulle oppdrag å lose instrumentene gjennom år med øvelser og atter øvelser, inntil de (forhåpentlig) opptrer samstemte i en fornøyelig melodi.

Tenk på dette; -hva var fiolinen og bratsjen uten tromma, tubaen og pauka? De passer, ved ettertanke, så godt hverandres humør. Strykerne blir i lengden kjedelige uten de brautende slagverkene og tubaen. Særlig hvis disse ikke får slippe til for dirigentens sensur av klangbildet.

Tubaer, pauker og trommer, uten dempende toner fra strykerne, vil være kun for spesielt interesserte. Spesialskoler het slikt før. I dag heter tonemiksturen ”inkluderende skole”.

En forskjell, som gjør assosiasjonen ufullendt, er at orkesteret har notehefter å følge, og komposisjonen er satt. Slik er det ikke med elevenes harmonier. Eller disharmonier. De komponerer hver dag. Og de gjør det sammen. Helt til stykket en dag har et gjenkjennelig tema. Gjerne i takt og utakt med hverandre og med dirigenten der framme ved kateteret.

Jeg tenker på instrumentmakerne. Foreldrene. De beste til å stemme hvert enkelt instrument. Kjennerne. Skaperne. Sliterne. De stolte. De er tilstede i konsertsalen, uten fysisk å være det. Noen ganger vet de ikke selv at de er der, i barnas hoder, armer og bein. Like sant som barna er deres speilbilder, er foreldrene tilstede. Klasserommet, eller konsertsalen om du vil, er stedet der instrumentene spiller fliker av hjemmets melodi på godt og vondt. Heldigvis aller, aller mest av det gode!

Det hender mamma og pappa får ødelagte, sure eller ustemte instrumenter hjem etter en dag i konsertsalen. Med rette kan de innimellom tenke, – det var da ikke til dette jeg skapte og fortsatt flikker på mitt lille instrument. De kan spørre; – hva er da dette for slags behandling av mitt mest dyrebare? Er det ikke nok med leksene min kjære kommer hjem med… leksene som gjør at det høres forferdelige gnikkende lyder der inne fra rommet? – Hva slags spetakkel er dette, og hvor mye må vi tåle av disse angrep på husfreden? – Øvelse må til, sier dirigenten. Og har jo så rett.

Dirigenten er ikke alene. Han eller hun har så mange å dele oppgavene med. Noen dirigenter går for at kammerorkester er det beste, – og i deres verden består kammerorkestre av trommer, tubaer og pauker. De skal være på kammeret. Eller grupperommet som det heter. I trygg avstand fra konsertsalen der fiolinene, fløytene, harpene og andre stemningsfulle instrumenter leker. ”Når sola skin på deg, så skuggen fell på meg”. Der kan de sitte og hamre i fellesskap, i sine forsøk på å skape tonegang. Ofte blir slike kammerorkestre lite samstemte. Ofte blir de ute av stand til å opptre med noe pent for øyet og vakkert for øret. Stunt-musicalen blir gjerne til mangestemt støy.

En og annen gang skjer likevel underet. Disse instrumentene kan også male melodier og klanger; -som dirigenten og de selv vil elske. De mestrer både kammerorkesterets intimitet og symfoniorkesterets store rom. De har i det lille orkesteret øvet seg på lydhørhet, så de kan inngå i det store tonefølget. Sånn er det bare. Noen trenger, – og kan ha god hjelp av, å sitte en stund på kammeret.

Jeg ser også for meg førstefiolinen og hennes hoff av annen-, tredje- og fjerdefioliner. Se som de kjemper for å yndes de andre! Får de være førende og bestemme dagens tema, pulserer salen av energi. En energi som på ett nu, ett taktslag, kan hente inn alle andre instrumenter i et intermezzo av lyd- og synsinntrykk.

De løper gjerne en risiko større enn de takler, disse virtuosene, når dirigenten og andre instrumenter swinger etter deres taktstav. Den risken kan være verdt å ta, for en dag fremstår de kanskje som dronninger i hvert sitt rike. Og slike posisjoner, fordrer øvelse og lang erfaring i å lede, gi og ta!

Det finnes også andre og mindre fornøyelig konserter. Disse som på død og liv skal presse flere sjangere inn i en og samme forestilling. – Vi spiller ikke rock’n roll i dette orkesteret! Dirigenten roper, slår med taktstaven og truer med å hive tre – fire jyplinger ut av salen. Hvem vet, kanskje er de protestsangere med stort potensial? Det får man ikke vite der og da. Kanskje lider de kvelningsdøden, fordi grunntonene i tekst og melodi overskygges av ungdommelig overmot eller avmakt? Kanskje er det ingen som forstår at disse unotene egentlig er rått og rent materiale rett fra sjela?

Undrer meg på hva som gjør at disse slagverkene og elektriske gitarene, likevel ser ut til å forstå hverandre så inderlig vel? Det ligger nok et sted en spennende g-nøkkel, som kan gi et fornuftig svar på gåtene. Materialet er bare så sørgelig grovkantet og utfordrende. Vanskelig å slipe, for den som måtte mene seg berettiget til den oppgaven.

Enhver atferd har en funksjon, sier de kloke. Enhver tone har også en funksjon. Det prøver barna ofte å fortelle oss. Da er jo også de kloke. Men hvor klokt er det å spille så hemningsløst at tekst og melodi tramper i filler budskapet? Kanskje handler ikke dette om å være klok eller ei? Kanskje snarere om det å mangle noter; – som man enten er blitt frastjålet underveis, eller ennå ikke har rotet fram fra skuffa. Eller, rett og slett om det å være noteblind? Ja, det finnes slike og. Jeg vil ikke laste dem, de blir ikke mer seende av det. Blinde tar man i hånden, man knipser dem ikke på fingrene.

Det er deilig å spille samstemt. Godt å følge samme dirigent. Godt å la seg inspirere av hverandres klanger. Godt å kjenne seg betydningsfull og å bli hørt i et rom av uendelig mange fargetoner. Det er godt å få spille de grå tonene, når det er slik du er stemt akkurat denne dagen. Og det er nødvendig å få sprudle i deilig rosa, lilla og rødt, øverst på toneskalaen når du har noe å glede deg over.

For den som ser og virkelig ser, lytter og virkelig lytter, blir ikke denne blandingen gusjelillagrønn. Det rette prismet hjelper en til å oppdage noe; – de spiller jo sammen! Tonepent behøver det ikke være, men vakkert er det.

Det er en fryd for dirigenten å lede an, bli fulgt av oppmerksomme øyne og få respons på enhver bevegelse, ethvert blikk og den minste mimikk.

Det er godt for utøverne å skape. Godt å få applaus fra hverandre og fra instrumentmakerne som sender dem ut for å øve og bli flinke.

Det er godt for instrumentmakerne å se deres små underverk boltre seg i valsen.

Derfor spør jeg meg; – hvorfor er de så sjelden tilstede og lytter til tonene? En instrumentmaker i ”den virkelige verden” vil vel, så ofte det lar seg gjøre, oppsøke konserter for å lytte, nyte og lære? Kanskje er det slik, at i ”vår verden” er salen så trang at det kun er plass til utøverne, og i noen sammenhenger knapt nok det?

Det skjer så mye bra i de mange tusen konsertsaler. En kan da kanskje tenke seg at det finnes horder av instrumenter og dirigenter, som mer enn gjerne ser at foreldrene, altså de små instrumentenes opphav, ser til dem?

– Se meg! Kom og hør! Se hvor fint jeg har det sammen med de andre, og hva vi får til sammen! Bli kjent med dirigenten vår, det vil hjelpe henne til å forstå meg bedre; – og så kan dere fortelle hvordan jeg er skrudd sammen og skal håndteres, for å spille så vakkert som dere vet bare jeg kan! Kom og se og hør hvor flink dirigent vi har!

Med samarbeid som bakgrunnsteppe og tema i melodien, tror jeg foreldre, elever og lærere vil lykkes i nær sagt hvilken som helst oppsetning de måtte sette seg fore. Men, det nynner en utfordrende melodi bak dette; – ingen komposisjon blir til av seg selv, og ikke én tone er overflødig… bare den får komme inn akkurat der den kvitrer og mestrer som best.

-Vi kan da ikke bare sånn plutselig begynne å komme? Kanskje tramper vi i klaveret… og det er slett ikke sikkert at vi er velkomne heller! Hva vil dirigenten tenke? Hva vil de andre tenke? Mitt barn er ikke innstilt på dette. Hun eller han vil sikkert lage masse unoter hvis jeg kommer og blander meg i koret. Nei det får holde med en soloopptreden på foreldremøtene en tre – fire ganger i året. Det får være måte på innblanding i skolens saker!

-Ja, vi dirigerer greit uten dere her på huset. Dere får vite nok som det er. Og skulle det nå være noe ekstraordinært, får vi ta det over luren.

Det er jo fullt nok som det er allerede i klasserommet. Ja, da er vi enige da… vi fortsetter som før.

 

Hvorfor?

 

Kjell I Gran

PPD for Midt-Finnmark

Postboks 159, 9711 Lakselv

Telefon 78 46 04 67